Vi er i krig!

Og vi er ikke alene!

Drapslysten kommer om kvelden. Samtidig med at sola senker seg i havet bortenfor Askøy og Haakonsvern, kommer sneglene fram fra gjemmestedene sine. De er mange og de er store!

I begynnelsen hadde vi salt på dem, så kokende vann. I en periode brukte jeg til og med telleapparat for å danne meg et bilde av hvor mange snegler vi hadde rundt oss - men jeg sluttet med det. Man har da tross alt litt samvittighet. Men ingen av oss er blitt mykere i forhold til målet vi er blitt enige om å ha - nemlig en nådeløs og stødig kurs så lenge vi kan svinge våpnene: Død over iberiasneglene!

Det gjør meg litt vondt å måtte innrømme at det ikke bare er innvandreren fra Iberiahalvøya, som får unngjelde. Etter mye prøving og feiling, har vi landet på saks og klipping som vår avlivingsmetode - og vi klipper alt! Vi tar ingen fanger og viser ingen nåde. Hverken overfor gamle, drektige eller nyfødte! Vi klipper skånsesløst - og mener av og til at vi ser resultat. Det virker som om det er blitt litt mindre snegler, i en periode.

Så kommer dagen da en ny knopp eller en ny spire strekker seg mot en altfor sjelden bergensk blå himmel - da er det nok en gang duket for kappløp mellom oss og sneglene! Og om og om igjen får sneglehatet ny næring, vi griper til saksene - og vi kaster oss over snegler som er ute i det fri - og vi leter oss fram til gjemmestedene deres - og klipper...

Og jeg føler vi har så mye å klippe for! Jordbærene er for såvidt sikret, etter som de vokser i en "øy" på terrassen. I en pyramide på fire hjul har vi et tjuetalls planter, som har gitt fantastiske søte, store, saftige jordbær. Ganske mange også, faktisk.

Men blostene er liksom Jorunns fortjeneste. Hun har de berømmelige grønne fingrene - mens jeg sliter med motivasjonen når ting skjer så langsomt. Jeg vil ha noe som beveger seg raskere og utvikler seg fortere. En hagedam trodde jeg var tingen. Fordi jeg har erfaring både med akvarium og terrarium. I min ungdom hadde jeg både slanger og øgler som kjæledyr - Sverre M. Fjeldstad laget et helt program om da hoggormen min, Rasmusa (som viste seg å være en dame - og ble døpt om fra Rasmus til Rasmusa) skiftet ham. Det var spennende og lærerikt. Sverre M. Fjelstad hadde plukket med seg lyng og steiner fra hagen og plassert dette i stua - i mangel av sollys, brukte vi en lysbildefremviser som lyskilde og en vifteovn som varmekilde. Slik kunne Rasmusa skifte ham midt på vinteren hjemme hos naturfotografen. Etterpå var ormen med i studio, der vi snakket om ormene som har spesialisert seg til et liv i tvangstrøye - og alle sine handicap til tross, er fryktet og suksessrik!