Alfa er - som de fleste hunder jeg kjenner til - høyt elsket og en trofast, god turvenn. Hun er en blanding av alaska malamut og rotweiler (på pappasiden) og schäfer og flatcoat (på mammasiden) - en ønsket blanding fra oppdretterens side. Hun ville ha en sterk hund som kunne brukes som kløvhund. Og Alfa er blitt en sterk hund - hun bærer uten vansker 12 - 17 kilo på ryggen en hel dag. Men jeg er varsom med å laste henne for tungt, for ikke bare er hun sterk, hun har jammen fått med seg litt jeger også. Og en gang tok hun ut etter en hare mens hun hadde full opppakning på ryggen. Det var frambeina til en reinsdyrbukk - og resultatet ble et stygt gnagsår på ryggen. Det vil vi ikke gjenta!

Hun er "varmeflaske" - og muligens vakthund om natta. Men det er jeg litt i tvil om - for hun har bare vekket meg en gang: da en rev tok for seg av maten hennes som sto utenfor teltet i maridalen en natt jeg overnattet der i sommer. Ellers er det lite lyd i henne - hun kan reise seg opp og sitte og lytte mot noe ute i mørket. Uten å dele det hun måtte finne ut med meg. Var det bjørn eller elg? Det får jeg aldri vite.

Og hun svikter. Ei natt lå vi ved ei elv i Telemark og koste oss. Da en rev kom og dultet snuten sin i rumpa mi, lå Alfa fortsatt og sov. Vi hadde stekt flesk og egg til kvelds, noe som sikkert hadde tiltrukket revehvalpen, men den ble ikke oppdaget av min turvenn før jeg selv gjorde anskrik og tenke lykta. Men ellers er hun helt ålreit. Til våren blir hun 5 år.