MITT GAMBIA

 

MunniSerekunda.jpg

KebbaToureiLatriKunda.jpg

Kebba Toure, lærer på Latri Kunda junior seccondary school, sammen med datteren utenfor huset sitt. Her bodde jeg i to halvår. Første gang fra senhøsten 1972 til våren 1973, sammen med Elisabeth N. - andre gangen fr 1974 - TIL 1975 sammen med min gode venn Ståle M.

Etter disse oppholdene har jeg vært flere ganger i Gambia. I en periode var jeg ved Try Højskole på Jylland i Danmark - og da skoleturen skulle fastsettes, fikk jeg gjennomslag for Gambia som reisemål. Det var veldig spennende - og uforglemmelig.

Da jeg fylte 50 år, ringte jeg til Kebba og spurte hvordan det gikk. Han hadde ikke glemt meg, fortalte han - og hadde nå fått seg ny jobb. Som minister for voksenopplæring i Gambia.

GuttidraLatrikunda.jpgLudospillendemauretanereiSerrekunda.jpgJentemedfletteriSerrekunda.jpg

I Serrekunda ble jeg veldig godt kjent med og venner med naboene. Både Miss Mbob, som jærte meg masse om gambisk matlaging og flere av elevene ved Latri Kunda r. secondary School, der Kebba var lærer. Jeg hadde god anledning til å reise rundt i landet - som kanskje ikke sier så mye, for Gambia er ekstremt lite. Bare halvparten av Oppland fylke - i overkant av 11 tusen kvadratkilometer. Noe som gjør Gambia til et av verdens minste land.

Mariogranere.jpgMarimedranerneutenforNoKunda.jpg

Sammen med Mari, opplevde jeg en gang å bli forsøkt ranet. Vi hadde slått leir et par timers marsj utenfor No Kunda på nordbredden av Gambiafloden. Jeg hadde bodd her før og visste om et vannhull der det samlet seg mye dyr i løpet av natta. Mens vi var der, kom to jegere også - og slo seg ned sammen med oss. De fikk te og tilbud om suppe - og den eldste, som bar et munnladningsgevær - fikk en hodelykt av meg. Men timene gikk og de ville ikke forlate oss. De fyrte opp et ganske stort bål og begynte å røyke mariuhana. Den gamle - som bare kunne snakke engelsk via unggutten han hadde med seg - ble stadig mer aggressiv og sperret oss til sist inne i teltet. Det eneste spørsmålet han stilte via nevøen sin, var: Har dere våpen i teltet? Han fortalte oss også at vi skulle skytes klokka 5 om morgenen, for da ville hyenene slette alle spor etter oss og han kunne gå gjennom alle eiendelene våre i fred og ro. Han virket veldig skremmende - og vi var redde.

Den yngste var væpnet med machete og ikke så aggressiv som den gamle - men han fulgte lydig alle påbud fra sin gamle onkel. Da han ikke klarte å bære en diger trestokk til bålet, la onkelen brysk fra seg geværet og trampet ut i mørket for å gi en hånd med trestokken. Dette var min sjanse. Jeg hadde muligheten til å ta våpenet - eller å uskadeliggjøre det. Det første alternativet var lite forlokkende - i verste fall kunne vi blitt sittende igjen med noen skadde eller drepte innfødte, i tilfelle det skulle bli basketak. Jeg fikk lirket tennhetta av tennrøret, som hanen hvilte på - uten at noen så det. Nå hadde jeg et taktisk overtak. Under forutsetning av at han ikke merket at jeg hadde fjernet tennhetta - og - minst like viktig - at han ikke hadde flere tennhetter med seg. Alle forsøk på å mildne den gamles hatske humør, falt på stengrunn - vi turde ikke annet enn å sitte i teltet og vente. Presis klokka 05.00 grep gamlingen våpenet og pekte mot magen min mens han spente hanen.

Jeg hadde om og om igjen terpet på hva som ville skje hvis jeg ble skutt. Jeg hadde en glassflaske med renset bensin til primusen - og den flaska instruerte jeg Mari i hvordan hun skulle knuse i hodet på gamlingen, mens en stor kniv lå klar til å hugge i ungdommen. Vi gikk gjennom detaljene om og om igjen, etter hvert som vi skjønte at noe ville skje klokka 05.00.

Jegeren hadde et triumferende smil om munnen mens han spente hanen. Men smilet forsvant da han skottet ned på tennmekanismen og ikke så tennhetta på tennrøret. Slik våpenet hans nå var, var det bare farlig som slagvåpen - hammeren sto truende og harmløs i helspenn over røret som ikke kunne få gnist hvis det ikke var noe som kunne tenne kruttet i enden. Med våpenet fortsatt pekende mot magen min, senket han hånden ned mot bakken rett under tennmekanismen. Da visste jeg at han ikke hadde flere tennhetter med seg - og jeg hadde vunnet en foreløpig seier. Ting skjedde fort. Etter å ha silt den fine sanden der han satt gjennom fingrene flere ganger, var han sikker på at han hadde mistet tennhetta. Da fikk nevøen i oppdrag å vokte over oss med sverdet sitt, mens den gamle skulle skynde seg tilbake til landsbyen sin for å hente ny tennhette.

 

For å gjøre en lang historie kort: Da den gamle var gått, viste vi bensinflasken og kniven til unggutten. Med få ord forklarte jeg at min kniv og flammene fra bensinen, ville sette et smertefullt punktum for denne dagen for ham, hvis han ikke hjalp til å bryte leir og få alt utstyret tilbake til No Kunda så raskt som bare det. Han lot seg overtale og vi var nesten framme ved No Kunda da sola sto opp. Onkelen ville neppe følge etter oss dit det var mye folk, så vi følte oss ganske sikre på at dramatikken var over. Den unge mannen hadde fått et sår på halsen, som jeg vasket og stelte før vi ba ham gå tilbake til onkelen med  denne: mellom pekefingeren og tommelen fisket jeg tennhetta fram fra brystlomma og lot ham få den. Da lyste ansiktet hans opp i et stort smil, og han sa de uforglemmelige orda: "You are a very klever man"!

Så skiltes våre veier - og vår eneste dramatiske opplevelse i Gambia, var over.

GuttspisermangoiSerrekunda.jpg

Dra dit mango'n gror! Nettene i Serrekunda ble akkompagnert av halvspiste mangoer som dundret i bølgeblikktakene, med dunder og brak. Det var de flygende hundene, som sto for mesteparten av "musikken" etter hvert som de slapp fra seg fruktene og fant seg en ny. Men også de modne og overmodne mangoene, dundret ned gjennom greinene og slamret mot bølgeblikktakene. Artig! Og så så godt!

Damervedmortere.jpg

Gambia har sin egen rytme. Denne rytmen strekker seg langt utenfor landets grenser og er eldre enn strekene på kartet, som de engelske kolonialistene streket opp da de delte kontinentet mellom seg og de andre kolonimaktene. Rytmen av tunge stokker som knuser hirse eller hvete, er et lydtapet som hviler over Afrika - uten å bry seg om hvor på kartet man står. Dette er lyden av landsbyene, dette er lyden man hører når man nærmer seg det store baobabtreet eller det enorme mangotreet. I skyggen av treet er kvinnene samlet, for å knuse mais og minner om kolonitid, fornedrelse og rykter om hvor gjevt og vakkert alt er i landene der kolonialistene en gang kom fra.

Del denne siden med andre!

Share on FacebookShare on Twitter
 
Hans-Gunnar Skarstein AS, Søreidneset 106 -, 5251 Søreidgrend, Tlf.: 55110220, E-post: hgs@hgs.no, Skriv ut siden
Websidene er laget i publiseringsverktøyet Mekke.no